Guds ord er fast som et fjell! Han alene er min klippe og min frelse, min borg. Jeg skal ikke rokkes.
Salmene 62:7
Jeg vet ikke hvordan det er med deg, men av og til, kjenner jeg at tvilen kommer, når jeg søker Gud. Tanker som; Det ordet var sant, men det gjelder ikke meg, eller, der ser du, du fikk som fortjent! Jeg vet at han har sagt i sitt ord; kom til meg, og jeg vil gi deg hvile, men jeg klarer ikke bestandig og gripe det. Jeg leser, og leser, men har av og til vanskelig for å finne svaret eller hvilen jeg er ute etter.
Men så, plutselig kommer Gud gjennom sitt ord og åpenbarer seg! Det føles helt fantastisk! Det som er så rart, er at det kan være ord du tidligere har lest mange ganger, uten at det har gitt deg noe særlig plutselig blir som nye!
Det fikk meg til å tenke på tjeneren i bryllupet i Kana, som på Jesu ord fylte opp karene med vann. Kanskje han tenkte i sitt stille sinn; Hva skal det der være godt for? Det er jo vin vi trenger!
Må innrømme at tanken av og til har streifet meg også, når jeg sitter der å lytter til predikanten, og føler meg helt tom. Ingen av ordene som kommer fra talerstolen treffer mitt behov, og jeg går hjem like tom som jeg kom, tror jeg i hvertfall.
Men Jesus sa: Fyll karene med vann! Det var nettopp det jeg gjorde, når jeg satt der. Jeg fylte karene mine med vann, ikke fordi jeg følte at det var det jeg hadde behov for akkurat da, men fordi Jesus sa;
Kom til mig, alle I som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi eder hvile!
Matteus 11:28
Jeg kom til ham, og det han gav meg føltes som vann. Jeg forsto ikke ordene som ble talt inn i mitt hjerte akkurat der og da, og jeg maktet ikke å gripe dem.
Men, så kommer da troen av forkynnelsen, og forkynnelsen ved Kristi ord;
Romerne 10:17
Så er det akkurat som vannet jeg fikk, ordene som ble forkynt, som jeg ikke forstod, blir forvandlet til vin!
Plutselig spirer ordet frem, akkurat når jeg har behov for det. Kanskje noen, akkurat som kjøkemesteren smakte på vannet som var blitt til vin. De visste Kanskje ikke hvor den kom fra. Men jeg visste det!
Akkurat der og da kunne jeg kjenne en glede over det ordet, som bare for noen dager siden smakte som vann.
Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud ga vekst.
1 Korinter 3:6
Der og da ville jeg kanskje si som Peter; Herre, det er godt at vi er her! Om du vil, så skal jeg bygge tre hytter her, en til deg, en til Moses og en til Elia.
Matteus 17:4
Den kjærligheten og tryggheten man da kjenner, er noe man ønsker å holde fast ved.
Jesus kjenner oss, og han vet hva vi trenger for at vår tro ikke skal svikte. Så noen ganger, når gleden og følelsene er på topp, er det akkurat som sky kan komme og overskygge det hele. Det akkurat som man mister synet på Jesus igjen. Og når det da stormer som verst rundt en, forsøker man å finne den samme tryggheten igjen.
Da kom det en sky og overskygget dem, og en røst lød ut fra skyen: Dette er min Sønn, den elskede. Hør ham! Og med ett, da de så seg omkring, så de ikke lenger noen hos seg uten Jesus alene.
Markus 9:7-8
Hør ham!!
Jesus vil at vi skal se ham, og han alene! Han vil ikke at vi skal være opptatt av velsignelsen i stede for han som har velsignet.
Han vil ikke at opplevelsen og gleden du kjente skal være din klippe og trygghet. For selv om det til tider kjennes som om alt går deg vell, kan det av og til skje uforståelige ting, og plutselig finnes det ikke noe å gripe fast i. Selve grunnvollen som du bygget din tro på blir kanskje på et øyeblikk borte, og alt blir snudd på hode.
Der og da må vi si som David; Til Herren tar jeg min tilflukt. Han må være vår grunnvoll, slik at når alt raser om kring oss, kan vi si som Jobb; Naken kom jeg fra min mors liv, og naken skal jeg vende tilbake. Herren ga, og Herren tok, Herrens navn være lovet!
Job 1:21
Hans trygghet lå ikke i det han var velsignet med. Selv om han mistet alt han hadde, var han trygg i Gud. Det er slik trygghet Gud vil vi skal ha.